Midilibre.fr
Tous les blogs | Alerter le modérateur| Envoyer à un ami | Créer un Blog

01 juillet 2007

Texte de Simone Molina - Norv

 

4d29fcd276bb63d591e7f34add8f9f51.jpg

TRE  ORD

tre ord. ja, tre ord, to korte, og ett litt lengre, tre ord som burde danse på siden. og som forblir statiske, som tinnsoldater. i giv akt. hva vokter de på, og hvordan, hvordan se på dem for at de skal begynne å danse, å leve, altså se på dem. så, høre på dem. først hver for seg. så sammen.

Linje, plass, Utvikling.

….plAss … linJE……..

Store bokstaver, eller små, ord blandet sammen, forstyrret, flyttet på, kvalte.

Her er de og som de lyder, og lyder på nytt endelig. horisontens linje

eller notelinjen, festningsplassen eller også : de dødes plass. * men  Utvikling…  … som pipler, plystrer, utsondrer sin svette,

som inneholder på både kjønn og lov på en gang.

som drypper fra haken som en overmoden frukt,eller som er blitt presset for hardt. som kaster deg forover, eller tvinger deg til å sakne farten, å sakne farten slik at tiden får gjort sitt verk

å vente tålmodig enda en dag,en uke, et år. ni måneder, noen ganger.

Utvikling som betyr modning og dagenes ubønnhørlighet og nettenes, og hjertets banking,

og føttenes, og armenes sprell bitteliten med fingrene på tuppen av håndflaten  fremdeles

lukket igjen. Som betyr drømmerier, og lyder der innenfra, lyder innenfra, hule og utenfra, oppstykkete, florlette, lyder fra en romantisk stemme en morgenserenade, eller klager

og mørke lyder som  svaRer, motbeviser, går til motangrep, Stridbart. og horisonten trekker seg tilbake : den som tilhører drømmene som er blitt oppfylt

den lengselsfulle ventingen, de glødende følelsene, de hemmelige nytelsene i dagenes midte. 

der borte, foran baren. vi ser han støtte seg til albuene, vi snur hodet bort. rett før kysset,

vi snur hodet bort. vi flykter. magen blir rund. vi flykter vi klamrer oss til horisontens linje.

vi flykter han går ned trappen. vi tenker på det som skjedde før stående stiv, her.

på plassen, her, overstrømmet avengstelig nøling, redde utbrudd,

besittelser som man ikke kan godta. tre ord, ja, tre ord, to korte,

ett litt lengre,  lang av tiden å vente på slutten av kysset, eller som glir bort, og lar deg

drømme om magen som blir rund, om den varme plassen der inne, i gropen som snart vil,

når båndet er brutt, grave seg ut der innenfra tomrommet og merket

på en gang og verden adskilt fra drømmen.

lInje-pLass-UTvikliNg

lInje-pLass-UTvikliNg…

linje-PlAss-UTvikliNg

langsomt går han ned trappen, han snur seg knapt, lytter, knapt, pusten holdt tilbake, stønnene fra de bitre tårene, sukket som blir stoppet på randen av kvalmen, holdt tilbake,  det forbudte hulket, han snur seg knapt. Hun, ser på han, hun, stirrer på sin runde mage varmen der inne, bølgebevegelsene som demper magens orme-mønster, den viljestyrte angsten.

han snur seg knapt, lytter knapt, men oppfatter grøsset og så roen da, stiger han over en

en grense en annen grense, og sier sier til henne, til den andre også i den runde magen

«  ikke glem, nei, ikke glem at du er min, at dere er helt og holdent mine! »

*Oversetterens fotnote: Det dreier seg om et ordspill. Ordet « de dødes plass »(la place du mort) har to betydninger på fransk,dets egentlige betydning men kan også bety « passasjersetet » da man kaller dette « de dødes plass » siden man regner med at i en ulykke er det bare passasjerene som omkommer.

Texte de Gilles Moraton - Norv

Hva tenker du på ?

Hva du tenker på når du sikter på dem, kan du si meg det?

Si meg, hva tenker du på ?

Det finnes mellom deg og den andre, akkurat i det øyeblikket du sikter, dette bittelille tidsrommet som kunne romme evigheten, hvis den andre visste.

Dette bittelille tidsrommet fra øyeblikket når du sikter inn hodet til du trykker på avtrekkeren.

Dette øyeblikket kunne romme alle verdens ting, hele verdens erindring – på samme måte som et sandkorn kan romme  galakser.

Hvis man bare legger  litt godvilje til, kunne det romme hele verdens erindring.

Hvis man bare legger litt godvilje til kunne det romme:barndommens gater og de flyktige forelskelsene, firfislene  under stenene, og en hage med sand, byer man har travet gjennom og våkenettene, pikenes kjoler og vinglassene, hundene, traktorene, smerten, Don Quichotte, avreisene, faren, menneskene som faller , rundt omkring, tårene som har blitt grått , krenkelsene,  stikkene under beltestedet, de andre stedene, de andre, livet som ikke har noen mening.

Eller kanskje ett eneste bilde som varer, svart hår  på et kinn.

Ikke på noen ting, selvfølgelig. Du tenker ikke på noen ting. Du tenker  ikke på noenting i det øyeblikket for hvis du i det øyeblikket begynte å tenke, er det fare for at det bittelille øyeblikket ville vare og at din hånd kunne begynne å skjelve.

Nei, det er ikke derfor, du tenker ikke på noe fordi tenke i dette øyeblikket ville være, hvordan skal man si det, mer enn du makter, ja akkurat, mer enn du makter. Det er dumt men sånn er det, du er trukket med i et ubønnhørlig maskineri av omstendigheter som går over  hodet på deg og som du aldri tenker på fordi det å tenke er å tvile og det å tvile er å ikke treffe. Du er laget til dette, sier du, du er laget slik– jaha ,jaha, laget –, etter en prosess som det ville være for komplisert å beskrive nærmere og som det forresten ikke er i vår makt å kjenne til, alle har rett til privatliv, det er bare det at resultatet er der og hodene blir sprengt i luften.

Likevel har du engang vært liten, du har til og med vært barn..

Hvordan kan et barn bli en mann som deg ?

Hender det deg noengang, når du går forbi et barn, at du tenker at det kunne bli en mann som deg ?

Er du klar over at du kan lete og lete, helt inn i de mørkeste lag av din bevissthet, lete hele livet, uten å finne noen rettferdiggjørelse for  dette? 

Si meg, vet du det?

Ja du vet det men det er bare en plass sier du, en plass for hver person. Min plass, sier du videre, er denne, og ingen andre, denne plassen, denne plassen var min, reservert til meg, ikke rør, det finnes ingen tilfeldigheter, dette er meg, tingene bare skjer, og denne plassen, den som  jeg okkuperer og som gjør at hodene sprenges i luften,  jeg har blitt ført mot den, hvert øyeblikk, hver time, hver dag , i alle år, laget, formet til det, og tingene også, de andre, de andres historie, de andres liv, deres øyeblikk og deres timer, i lang tid øyeblikkene og timene, alt bidrar til at tingene kommer dithen, meg på den plassen, et vann i en kanal av betong, ikke mulig å slippe unna , det var dette eller å vaske nye biler ved avstigningen fra togene, uten å kunne kjøpe seg en, nye biler, avslutter du.

Men at kanalens vann kan renne over, å nei, ikke for deg.

Du, tom i hodet, albuene godt støttet, teknikkens siste skrik, absolutt stillhet, pusten holdt inne, synslinjen, siktekorset, fingeren din, og kula som farer avsted, der borte.

Et ørlite tidsrom, igjen, men dette har ingen mulig vei tilbake. Og hvis den andre visste,der borte, nuppene på huden, vinden i

 CopyrightFrance.com