Midilibre.fr
Tous les blogs | Alerter le modérateur| Envoyer à un ami | Créer un Blog

08 octobre 2007

Préface en Norvégien de Régine Detambel/déclinaison en petit format des 4 riBosome

medium_angle_bleu_pour_pochette.8.jpg

av  Régine Detambel

Alle leter etter den berømte Norvestpassasjen, som skal gjøre det mulig for vitenskapen og kunsten å møtes. Vi oppføres oss derfor som om vi sto ovenfor en nådeløs platetektonikk, dvs som om en virkelig sprekk skilte disse to områdene fra hverandre. Inspirasjonens forskjellige kilder skal altså fortsette å dele opp den menneskelige skaperhandlingen i kategorier? For å unngå at dette skjer, må vi så fort som mulig gå tilbake til   Pangea, dette superkontinentet som utgjorde en enhet  før kontinentaldriften fant sted… Dette vil ikke si at kunstneren må vende seg bort fra vitenskapen om jorden eller at han må oppgi det menneskelig som kunstnerisk inspirasjon. Det er heller ikke bruk for fremtidsfortellinger eller en fremragende teknisk dyktighet. La oss forestille oss en helt enkel fortelling, men hvor alle ordene, substantiver, verb og adjektiver er nye ord, hentet fra den nye bioteknologien. Her er man inne på noe som kanskje kunne være fremtidens poesi. Hvis ribosomene, disse små sukkerinnholdige tingene, er istand til å oversette kodespråket til mer enn femti proteiner — på samme måte som det forhistoriske mennesket snakket alle språk før Babel — , hvorfor ikke da gå i hans fotspor ? Det er viktig at vi utnytter disse nye transkriberingstedene som områder for fiksjon, heltedikt osv. Selv om det i første omgang blir for å dra med oss våre gamle slitne psykologiske og seksuelle kropper.. I hvilke komedier og farser skulle man kunne la ribosomene og nykleinsyrekjedene til den doble heliksen spille ? Denne doble heliksen vil i alle tilfelle inspirere vår evne til å overgå oss selv... For å få til dette kunne man slik som naturen og vitenskapsmennene gjør, gå løs på kodens enheter. Diktet er et laboratorium hvor man eksperimenterer med språklig mutasjon, hvor ødelagte språksegmenter kombineres på en ny måte. Vi har behov for ordmutasjoner. Hvis man ikke mener — noe som vel egentlig er mest sannsynlig — at det foregår en regelmessig organisk metamorfose ordene imellom. Les de gamle ordbøkene deres på nytt… Maurice Dantec har foreslått å utsette romanen for et genetisk eksperiment. Litteraturkunsten, « hvis det er noe igjen av den, burde likne på arbeidet til biokjemikeren som jobber med molekyler, som leser av  og samler de nødvendige genene for å skape den ferdige Frankenstein, vi burde med andre ord sette litteraturen og verden vi lever i på obduksjonsbordet, i tunnelen til vår partikelaccelerator, og utføre eksperimenter  uten å vente lenger, ved å begynne med å observere nøye ødeleggelsene som man fremkaller på denne måten[1] ». For at en form skal leve, må den overgå seg selv ! Dantec samenligner ofte den genetiske koden med en roman (« romanen til vårt biologiske liv, den består av tre milliarder tegn, har et alfabet på fire bokstaver, som danner ca hundretusen avsnitt eller kapitler, hver og en er et gen som leser av historien til et protein som er nødvendig for den og den funksjonen i det og det organet [2] »). Fra nå av kan et skjønnlitterært verk brukes til å fremstille den første utgaven av en mutasjon som man først får vite konsekvensene av i andre del , slik fordobles boken « i et omvendt transkribtase forhold[i] ». Men  François Jacob understreker begrensningen til en slik sammenligning mellom tekst og gen : « Den berømte beskjeden til de nedarvede egenskapene, overført fra en generasjon til en annen, ingen har noen gang skrevet om den[ii] ». Og det er uten tvil for å prøve og bevise at Jacob tar feil at den brasilianske poeten og formkunstneren Eduardo Kac bruker bioteknikkene for å « redigere », en levende tekst til kunstneriske formål. Kac foreslår å bruke bioteknologien og de levende organismene i poesien som et nytt område for verbal skapelse. I manifestet sitt fra 2003, Biopoetry, ser han for seg en « skriftskapelse », dvs en « transgenetisk poesi» som består av å oversette menneskelige utsagn i en kode på fire bokstaver som er lik genenes, å fremstille syntetiske DNA-molekyler og introdusere dem i arvestoffene til levende vesener og deretter studere variantene som oppstår i de forskjellige generasjonene « ved mutasjon, tap eller naturlig overføring av DNA »  og å oversette til menneskespråk sekvensen som svarer til dette « transdiktet[iii] ». I Genesis (1999) ble et av Bibelens vers oversatt på denne måten for å kunne introduseres i en bakteries DNA, og så dyrket under forhold som favoriserte mutasjoner slik at det hellige ord, langt fra å bli beskyttet av denne arkiveringen av kjødet, er blitt utsatt for endringer som har gjort at dikteren har kunnet presentere bakteriene som medforfatter av verket . Hvem er det som snakker?

Apollinaire ønsket allerede i sin tid en mulighet til å lage poesi av det levende. Barthes studerte stil-biologi. Det finnes altså allerede ribosomer i forfatterens skrivestil. Stemmen opphøyes, utvikler seg i grenselandet mellom det kjødelige og verden, og stilen er aldri annet enn en metafor, dvs en ligning mellom den litterære intensjonen og forfatteren kroppslige struktur. Stilen er allerede biokunst, den er kunst in vivo. 

All dikting er allerede  biodiktning !

Man har ikke ventet på genetikeren for å bli  dikteren til fremtidens arter, men man ber han uten tvil om å gjøre rede for, ikke bare det etiske, men også estetikken til verdenen han skaper. Likevel handler det ikke bare om et moralsk problem. Det som først og fremst står på spill er litteraturens og kunstens makt. Det er viktigere å prøve å beholde dette områdets renhet  og beskytte det mot den økende forvirringen mellom hva som er kunst og hva som er vitenskap (men ren vitenskap) som  erstatter arbeidet med språket  (eller materiellet, lyset, for formkunstneren) med fremskritt som alibi.

Å få en ribosom til å skrive en bok holder ikke. Er ikke litteraturen verdig.. Det vil heller reduserer, i en eneste håndbevegelse, både teksten og livet den tar sin næring fra. Virkeligheten er ikke nok for å skape litteratur. Akkurat som en bekjennelse ikke kan skape et verk, kan ikke ærlighet skape en forfatter eller hormoner kjærlighet.  Fortsett derfor å øke avstanden, og gi sprekken næring fordi denne overdrivelsen hvor subjektet blir borte (temaet som jeget) kan alene åpne området hvor kunsten fremdeles kan bli til..

Oversatt av Marit Refsnes.

 CopyrightFrance.com