Midilibre.fr
Tous les blogs | Alerter le modérateur| Envoyer à un ami | Créer un Blog

16 octobre 2014

Vidéo des livres

 

Pour des raisons de longueur, et donc de poids (dans le langage ordinateur l'un égal l'autre), la vidéo ici collée ne comprend que les oeuvres graphiques réalisées par Fabien Boitard, Elisabeth Keh-Chalas, Jeanne Gérard et Paolo Bianchi.

Pour retrouver l'intégralité de ce que contiennent les livres, veuillez voyager dans les notes suivantes ou dans les archives.

09 août 2013

Bonjour

 

vanier,anne vanier,anne vanier-drüssel,livre d'artiste,éditions,textes,musique


Bonjour,

Dans ce blog je vais essayer de vous présenter le plus clairement et agréablement possible les livres d’artistes muraux que je réalise dans le cadre des éditions l’Indicepensable.

Vous pouvez voir un certain nombre de photos : celles des préparatifs, de l’inauguration qui a eu lieu en Novembre 2006, des photos des œuvres visuelles conçues pour les 4 livres et vous pouvez lire les textes commandés aux 2 écrivains choisis pour le projet, ainsi que les traductions en Anglais, Allemand et Norvégien de ces textes.

Vous pouvez en cliquant sur le mot « musique » écouter 2 extraits de la musique créée par Pascal Depoorter pour les livres. Ce jeune musicien sait jouer des sons naturels qu’il mixe à des phrases musicales, phrases  qu’il joue sur des instruments fabriqués par lui, les rythmes électroniques trahissent son goût pour le trip-hop et l’électro…entre autre.

Anne Vanier-d.

01 janvier 2012

Photo de Delphine Joseph, kaplas de...Kapla, petites mains et idée d'A.Vanier-d.

 

kaplas,photo,delphine joseph

 

kaplas,photo,delphine joseph

 

kaplas,photo,delphine joseph

Ces photographies ont été prises sur le chemin de l'observatoire privé de Mr Groubert, je le remercie d'avoir accepté notre périlleuse installation le temps de quelques heures. Les lettres, écrites en planchettes de bois Kapla ont été offertent par la société Kapla. 

14:25 Publié dans Art Editions | Lien permanent | Tags : kaplas, photo, delphine joseph

08 octobre 2007

Préface en Norvégien de Régine Detambel/déclinaison en petit format des 4 riBosome

medium_angle_bleu_pour_pochette.8.jpg

av  Régine Detambel

Alle leter etter den berømte Norvestpassasjen, som skal gjøre det mulig for vitenskapen og kunsten å møtes. Vi oppføres oss derfor som om vi sto ovenfor en nådeløs platetektonikk, dvs som om en virkelig sprekk skilte disse to områdene fra hverandre. Inspirasjonens forskjellige kilder skal altså fortsette å dele opp den menneskelige skaperhandlingen i kategorier? For å unngå at dette skjer, må vi så fort som mulig gå tilbake til   Pangea, dette superkontinentet som utgjorde en enhet  før kontinentaldriften fant sted… Dette vil ikke si at kunstneren må vende seg bort fra vitenskapen om jorden eller at han må oppgi det menneskelig som kunstnerisk inspirasjon. Det er heller ikke bruk for fremtidsfortellinger eller en fremragende teknisk dyktighet. La oss forestille oss en helt enkel fortelling, men hvor alle ordene, substantiver, verb og adjektiver er nye ord, hentet fra den nye bioteknologien. Her er man inne på noe som kanskje kunne være fremtidens poesi. Hvis ribosomene, disse små sukkerinnholdige tingene, er istand til å oversette kodespråket til mer enn femti proteiner — på samme måte som det forhistoriske mennesket snakket alle språk før Babel — , hvorfor ikke da gå i hans fotspor ? Det er viktig at vi utnytter disse nye transkriberingstedene som områder for fiksjon, heltedikt osv. Selv om det i første omgang blir for å dra med oss våre gamle slitne psykologiske og seksuelle kropper.. I hvilke komedier og farser skulle man kunne la ribosomene og nykleinsyrekjedene til den doble heliksen spille ? Denne doble heliksen vil i alle tilfelle inspirere vår evne til å overgå oss selv... For å få til dette kunne man slik som naturen og vitenskapsmennene gjør, gå løs på kodens enheter. Diktet er et laboratorium hvor man eksperimenterer med språklig mutasjon, hvor ødelagte språksegmenter kombineres på en ny måte. Vi har behov for ordmutasjoner. Hvis man ikke mener — noe som vel egentlig er mest sannsynlig — at det foregår en regelmessig organisk metamorfose ordene imellom. Les de gamle ordbøkene deres på nytt… Maurice Dantec har foreslått å utsette romanen for et genetisk eksperiment. Litteraturkunsten, « hvis det er noe igjen av den, burde likne på arbeidet til biokjemikeren som jobber med molekyler, som leser av  og samler de nødvendige genene for å skape den ferdige Frankenstein, vi burde med andre ord sette litteraturen og verden vi lever i på obduksjonsbordet, i tunnelen til vår partikelaccelerator, og utføre eksperimenter  uten å vente lenger, ved å begynne med å observere nøye ødeleggelsene som man fremkaller på denne måten[1] ». For at en form skal leve, må den overgå seg selv ! Dantec samenligner ofte den genetiske koden med en roman (« romanen til vårt biologiske liv, den består av tre milliarder tegn, har et alfabet på fire bokstaver, som danner ca hundretusen avsnitt eller kapitler, hver og en er et gen som leser av historien til et protein som er nødvendig for den og den funksjonen i det og det organet [2] »). Fra nå av kan et skjønnlitterært verk brukes til å fremstille den første utgaven av en mutasjon som man først får vite konsekvensene av i andre del , slik fordobles boken « i et omvendt transkribtase forhold[i] ». Men  François Jacob understreker begrensningen til en slik sammenligning mellom tekst og gen : « Den berømte beskjeden til de nedarvede egenskapene, overført fra en generasjon til en annen, ingen har noen gang skrevet om den[ii] ». Og det er uten tvil for å prøve og bevise at Jacob tar feil at den brasilianske poeten og formkunstneren Eduardo Kac bruker bioteknikkene for å « redigere », en levende tekst til kunstneriske formål. Kac foreslår å bruke bioteknologien og de levende organismene i poesien som et nytt område for verbal skapelse. I manifestet sitt fra 2003, Biopoetry, ser han for seg en « skriftskapelse », dvs en « transgenetisk poesi» som består av å oversette menneskelige utsagn i en kode på fire bokstaver som er lik genenes, å fremstille syntetiske DNA-molekyler og introdusere dem i arvestoffene til levende vesener og deretter studere variantene som oppstår i de forskjellige generasjonene « ved mutasjon, tap eller naturlig overføring av DNA »  og å oversette til menneskespråk sekvensen som svarer til dette « transdiktet[iii] ». I Genesis (1999) ble et av Bibelens vers oversatt på denne måten for å kunne introduseres i en bakteries DNA, og så dyrket under forhold som favoriserte mutasjoner slik at det hellige ord, langt fra å bli beskyttet av denne arkiveringen av kjødet, er blitt utsatt for endringer som har gjort at dikteren har kunnet presentere bakteriene som medforfatter av verket . Hvem er det som snakker?

Apollinaire ønsket allerede i sin tid en mulighet til å lage poesi av det levende. Barthes studerte stil-biologi. Det finnes altså allerede ribosomer i forfatterens skrivestil. Stemmen opphøyes, utvikler seg i grenselandet mellom det kjødelige og verden, og stilen er aldri annet enn en metafor, dvs en ligning mellom den litterære intensjonen og forfatteren kroppslige struktur. Stilen er allerede biokunst, den er kunst in vivo. 

All dikting er allerede  biodiktning !

Man har ikke ventet på genetikeren for å bli  dikteren til fremtidens arter, men man ber han uten tvil om å gjøre rede for, ikke bare det etiske, men også estetikken til verdenen han skaper. Likevel handler det ikke bare om et moralsk problem. Det som først og fremst står på spill er litteraturens og kunstens makt. Det er viktigere å prøve å beholde dette områdets renhet  og beskytte det mot den økende forvirringen mellom hva som er kunst og hva som er vitenskap (men ren vitenskap) som  erstatter arbeidet med språket  (eller materiellet, lyset, for formkunstneren) med fremskritt som alibi.

Å få en ribosom til å skrive en bok holder ikke. Er ikke litteraturen verdig.. Det vil heller reduserer, i en eneste håndbevegelse, både teksten og livet den tar sin næring fra. Virkeligheten er ikke nok for å skape litteratur. Akkurat som en bekjennelse ikke kan skape et verk, kan ikke ærlighet skape en forfatter eller hormoner kjærlighet.  Fortsett derfor å øke avstanden, og gi sprekken næring fordi denne overdrivelsen hvor subjektet blir borte (temaet som jeget) kan alene åpne området hvor kunsten fremdeles kan bli til..

Oversatt av Marit Refsnes.

 CopyrightFrance.com



Préface en Anglais de Régine Detambel

medium_angle_bleu_pour_pochette.4.jpg
by Régine Detambel

Everyone is looking for the so-called Northwest Passage that would open the route between the scientific and artistic continents. We act as though we were confronted with merciless plate tectonics, I mean: as if there really were a fault line that separated these two areas. Why would so many Muses continue to make pieces out of human creation? No, we desperately need to go back to Pangea, when the world was whole, united, before the continental drift…That doesn't mean that the artist will turn his back on the Earth world or that he should bid farewell to human things in art. There is no need either for futuristic stories, or for any particular formal virtuosity. Let's imagine a very ordinary story, yet, where almost all of the words, nouns, verbs, even adjectives would be new words taken from biotechnology. We could see something that might well be the poetry of the future. If ribosomes, those little things made out of sugar, are capable of translating more than fifty proteins in their coded language — like pre-adamic man who spoke all languages before Babel came to pass —, then why not follow in their steps? Why not take advantage of these new text grids as fertile ground for fiction, epic stories, etc? Even if at first, we bring along remnants of our old sexual and psychological selves. What comedies and farces could the ribosomes and protein-inspired double helixes bring to life? In any case, a double helix could get our little transcendency motor working again… Like nature and the scientist, we could tackle the code units themselves. A poem is a laboratory for experimenting with mutating language, where broken fragments of a language are pieced together in new combinations. We need lexical mutants. Unless we consider — which is, after all, more likely — that it is obviously an organic, regular metamorphosis of words that takes place. Reread your old dictionaries…

Maurice Dantec suggested an experience using a novel that imitated genetic codes. Literary art, "if anything remains, should be close to a molecular biochemist who deciphers and assembles the genes that are required to create a Frankenstein terminal, in other words, we should put literature and the World on the dissecting table, in our particle accelerator's tunnel and get going on the experiment, starting with careful observation of the damage it makes ". In order for one form to live, it has to surpass itself! Dantec often compares genetic code to a novel ("the novel of your biological life is composed of three billion symbols, with a four-letter alphabet, forming approximately one hundred thousand paragraphs or chapters, each one a gene, coding the history of a protein that is required for such and such a function in such and such an organ"). Henceforth, a work of fiction could be a mutation applied to an initial story whose consequences would be read in the second part, the book dividing into "an inverse transcriptase report". But François Jacob pointed out the limits of comparison between text/gene: "nobody has ever written the famous message of heredity that is passed down from one generation to another ". No doubt, the Brazilian poet and visual artist, Eduardo Kac, uses biotechniques to artistically "write" a living text, in order to try to contradict Jacob. Kac suggests using biotechnology and living organisms in poetry as a new area of verbal creation. In his 2003 manifesto, Biopoetry, he imagines a "scriptogenesis", that is to say a "transgenic poem" that consists of translating human speech into a code of four characters, similar to that of genes, that would synthesize related DNA molecules, incorporating them into living creatures' genomes and finally studying the variations over the generations "through mutation, loss or natural DNA exchange", by retranslating the part that corresponds to this "transpoem" into a human language. In Genesis (1999), a Bible verse is used for this translation to be integrated in the DNA of a bacteria, then cultivated in conditions that are favorable to mutations, in order for the sacred word, far from being protected by carnal archiving, undergoes changes that allow the poet to present the bacteria as co-enunciators of the work. Who is speaking?. Apollinaire already spoke of the possibility of living poetry. Barthes studied the biology of style. So there was already some ribosome in the writer's style? The voice is raised, it elaborates, at the limit of flesh and the world and style is never more than metaphor, that is to say the equation between literary intention and the author's fleshly structure. Style is already bio art, it is art in vivo. All poetry is already bio poetry!. We did not wait for the geneticist to become the poet for future species, but no doubt, we will ask him to be accountable not only for ethics, but also for the beauty of the world for which he will be the author. Nevertheless, it is not solely a moral issue. Here, it is first and foremost a question of the power of literature, the power of art. We should try to maintain the purity of this field against increased confusion between art and science (meaning science as a raw experience…) that takes on the role of language (or of a material, or of light for a visual artist), becoming an alibi for progress. It is not enough for a ribosome to write a book. That does not make it literature. Rather, in one sweep, it reduces the text and the life that nourished it. Reality is not enough to make it literature, no more than a confession makes a work or sincerity makes an author, or hormones make something love. So we should continue to widen the gap, to maintain the fault line, since it is the only place where the subject disappears (the theme as well as the "me"), and the only way to open the space in which art can happen.                                                      Transaltor  Gayle Wallimann

 CopyrightFrance.com