Midilibre.fr
Tous les blogs | Alerter le modérateur| Envoyer à un ami | Créer un Blog

01 juillet 2007

Texte de Gilles Moraton - Norv

Hva tenker du på ?

Hva du tenker på når du sikter på dem, kan du si meg det?

Si meg, hva tenker du på ?

Det finnes mellom deg og den andre, akkurat i det øyeblikket du sikter, dette bittelille tidsrommet som kunne romme evigheten, hvis den andre visste.

Dette bittelille tidsrommet fra øyeblikket når du sikter inn hodet til du trykker på avtrekkeren.

Dette øyeblikket kunne romme alle verdens ting, hele verdens erindring – på samme måte som et sandkorn kan romme  galakser.

Hvis man bare legger  litt godvilje til, kunne det romme hele verdens erindring.

Hvis man bare legger litt godvilje til kunne det romme:barndommens gater og de flyktige forelskelsene, firfislene  under stenene, og en hage med sand, byer man har travet gjennom og våkenettene, pikenes kjoler og vinglassene, hundene, traktorene, smerten, Don Quichotte, avreisene, faren, menneskene som faller , rundt omkring, tårene som har blitt grått , krenkelsene,  stikkene under beltestedet, de andre stedene, de andre, livet som ikke har noen mening.

Eller kanskje ett eneste bilde som varer, svart hår  på et kinn.

Ikke på noen ting, selvfølgelig. Du tenker ikke på noen ting. Du tenker  ikke på noenting i det øyeblikket for hvis du i det øyeblikket begynte å tenke, er det fare for at det bittelille øyeblikket ville vare og at din hånd kunne begynne å skjelve.

Nei, det er ikke derfor, du tenker ikke på noe fordi tenke i dette øyeblikket ville være, hvordan skal man si det, mer enn du makter, ja akkurat, mer enn du makter. Det er dumt men sånn er det, du er trukket med i et ubønnhørlig maskineri av omstendigheter som går over  hodet på deg og som du aldri tenker på fordi det å tenke er å tvile og det å tvile er å ikke treffe. Du er laget til dette, sier du, du er laget slik– jaha ,jaha, laget –, etter en prosess som det ville være for komplisert å beskrive nærmere og som det forresten ikke er i vår makt å kjenne til, alle har rett til privatliv, det er bare det at resultatet er der og hodene blir sprengt i luften.

Likevel har du engang vært liten, du har til og med vært barn..

Hvordan kan et barn bli en mann som deg ?

Hender det deg noengang, når du går forbi et barn, at du tenker at det kunne bli en mann som deg ?

Er du klar over at du kan lete og lete, helt inn i de mørkeste lag av din bevissthet, lete hele livet, uten å finne noen rettferdiggjørelse for  dette? 

Si meg, vet du det?

Ja du vet det men det er bare en plass sier du, en plass for hver person. Min plass, sier du videre, er denne, og ingen andre, denne plassen, denne plassen var min, reservert til meg, ikke rør, det finnes ingen tilfeldigheter, dette er meg, tingene bare skjer, og denne plassen, den som  jeg okkuperer og som gjør at hodene sprenges i luften,  jeg har blitt ført mot den, hvert øyeblikk, hver time, hver dag , i alle år, laget, formet til det, og tingene også, de andre, de andres historie, de andres liv, deres øyeblikk og deres timer, i lang tid øyeblikkene og timene, alt bidrar til at tingene kommer dithen, meg på den plassen, et vann i en kanal av betong, ikke mulig å slippe unna , det var dette eller å vaske nye biler ved avstigningen fra togene, uten å kunne kjøpe seg en, nye biler, avslutter du.

Men at kanalens vann kan renne over, å nei, ikke for deg.

Du, tom i hodet, albuene godt støttet, teknikkens siste skrik, absolutt stillhet, pusten holdt inne, synslinjen, siktekorset, fingeren din, og kula som farer avsted, der borte.

Et ørlite tidsrom, igjen, men dette har ingen mulig vei tilbake. Og hvis den andre visste,der borte, nuppene på huden, vinden i

 CopyrightFrance.com